Anmeldelse: Mario Party Star Rush



 

Mario Party begynner å bli et velkjent fenomen med en rekke spill i serien. Jeg er selv en stor fan av disse spillene og har massevis av gode minner om småknuffing i sofaen når jeg har spilt det med vennene mine foran TV-skjermen. Good times. Den siste tittelen i serien, Mario Party Star Rush, har vært ute en stund og kan spilles på 3DS. Jeg var så heldig å få sponset et eksemplar og har nå brukt en del timer på spillet. Jeg har fått et ganske klart inntrykk av hva det har å by på. Så hva syns jeg om det? Vel, det er bare å lese videre.

Et stort utvalg av små spill.

Som alle tidligere Mario Party-spill er også dette satt sammen av mange små spill som du og motspillerne skal kjempe dere gjennom. Dere løper som vanlig rundt på et kart som ser ut som et brettspill, og prøver å få flest poeng. Kartet er mye friere enn i de tidligere spillene. I tillegg går rundene samtidig så du slipper å vente på at det skal bli din tur igjen.

Du trenger ikke å bare spille spillet på den vanlige måten. Det finnes også en rekke alternative moduser. De fleste av disse kan også spilles med venner, men ett av dem er kun solo. Her kan du lese om de forskjellige modusene:

Toad Scramble:

Dette blir ditt første møte med hva Mario Party har å by på. Det er også det spillet som fungerer best når du skal spille med venner. Målet å redde stjerner samtidig som du samler mynter. Du redder stjerner ved at alle spillere slåss mot en boss. Den som klarer å gjøre mest skade på bossen før den blir slått ut, vinner stjernen. Brettet dere spiller på, har store friområder som lar dere gå nesten hvor dere vil. Det er så mange som 15 forskjellige brett å velge mellom. Alle med sine egne små overraskelser.

 


 

Coinathlon:

I dette spillet spiller du tre tilfeldige småspill gjentatte ganger. Det er ganske mange småspill, så det oppleves ikke som gjentakende med en gang, men når du har spilt dette noen ganger blir det mye kjedelig repetisjon. Fellesnevneren for alle småspillene er at du skal samle mynter. Hver mynt representer et skritt på banen som spillerne løper på. Målet er å samle nok mynter til å klare alle rundene som kreves, først.

 


 

Balloon Bash:

Dette er en forenklet versjon av Toad Scramble uten noen boss på banen. Målet er fortsatt å få flest stjerner til slutt. Disse får du ved å samle på mynter. På banen er det flere ballonger som inneholder større mengder mynter.

Rhythm Recital:

Dette er nok spillets desidert svakeste side. Hva er det som gjør Guitar Hero og Rockband så fantastiske? Jo, det er jo at du får simulere at du spiller et instrument til musikken du elsker. Jeg er glad i Mario-musikken, så den biten er jo der, men når det ikke engang er noen forskjell på håndbevegelsene du skal gjøre når du spiller forskjellige instrumenter, er en skuffelse. Denne delen av spillet hadde ikke trengt å være der. Den gir ikke spillet mer spenning. Den blir mer et hinder som gjør at det tar lengere tid å låse opp det som er morsommere.

 


 

Mario Shuffle:

Et veldig enkelt brettspill for to spiller som lett kan bli ganske vanedannende. Her har hver spiller tre brikker som står på hver sin side av et brett. Målet er å få brikkene over på motsatt side. Spillerne kaster to terninger annenhver gang og velger så hvilke to av det tre brikkene som får flytte seg denne gangen. Brikkene beveger seg mot hverandre og møtes på midten. Når du passerer en motspillers brikke, velter du den, og motspilleren kan bruke den brikken på sin neste tur. Lander du på en motstanders brikke, blir den dyttet tilbake til start. Den som først klarer å få over alle tre brikkene sine, vinner.

 


 

Boo?s Block Party:

Dette spillet fungerer fint som et minispill når det spilles alene, men spiller du det mot en venn så blir det noe helt annet. For de som har spilt Dr. Mario mot en venn, vet godt hva jeg snakker om. Dette er stress på sitt beste. Spillet handler om å snu brikker med fire sider. Når du får tre eller flere sider som rør hverandre horisontalt eller vertikalt, blir de fjernet. Klarer du en kombinasjon sender du over brikker til motstanderen, noe som gjør det vanskeligere for ham å holde radene nede. Blir en rad for høy, taper du.

 


 

Challenge Tower:

Dette er et rent solospill som minner mye om minesweeper. Du skal klatre opp et tårn mens du unngår «Amps» - noen ekle strømførende saker som finnes gjemt rundt på bygningen. Det her likheten med minesweeper ligger. Mens du beveger deg rundt skifter brikkene du går på, farge som gir hint om hvor mange Amps det er i nærheten. Siden du bare kan bevege deg horisontalt eller vertikalt har du bare fire sider å tenke på. Fargene forteller om du har 0 (blå), 1 (gul), 2 (rød) eller 3 (lilla) Amps i rundt deg.

 



Party uten fest

 

Men nå må vi huske på hva konseptet bak et Mario Party er. Å spille med venner. Samspill er faktisk en av de svakeste sidene dette spillet har. Du kobler deg opp med vennene dine og oppdager fort at hvis ikke alle har spilt spillet før, så blir nesten umulig for dem å vite hva de skal gjøre. Det finnes heller ingen enkel opplæring som du kan spille med vennen dine. Men det er ikke dette som er spillets største mangel. Den store mengden med småspill som jeg omtalte tidligere, er for kjedelige. De føles for lette, for ensformige og mangler evnen til å skape ønske om gjenspill. Disse småspillene er selve hjertet i Mario Party-spillene, men i Star Rush slår nok hjerte litt dårlig.

Det er riktig nok et godt nytt element i dette spillet som jeg håper de tar med videre - nemlig hvor raskt hvordan du flytter brikkene. Det at alt skjer samtidig skaper fortgang i spillet. Det er deilig å slippe vente tiden, og jeg vil si at det faktisk er et av de få elementene i spillet som er bedre enn i forgjengerne.

 

Konklusjon

 

Du kommer ikke i partystemning av Mario Party Star Rush. At Nintendo, selve skaperen av denne spillsjangeren, ikke skaper et bedre spill, er trist. I tidligere Mario Party-spill gjør det ikke noe å spille de samme små spillene igjen og igjen, men i Star Rush gjør manglende variasjon og vanskelighetsgrad at du ikke har lyst til å prøve spillene flere ganger. Spillet fungerer bedre som et litt ensformig solospill. De delene av spillet som er utviklet for å spille alene, er de jeg har kost meg mest med. Sånn skal ikke et partyspill være. Et partyspill skal få deg til å ønske å samle en vennegjeng og sitte og le og ha det gøy sammen. Selv om spillet går raskere og det blir mindre venting på hver spiller, så fenger det ikke. Nintendo, dere kan bedre enn dette.

 

Terningkast

 



#spillmagasinet #anmeldelse #spill #gaming #gamer #brettspill #boardgame #brettbart #Nintendo #Mario #party #star #rush #3ds

2 kommentarer

Maria og Jørn

28.01.2017 kl.17:31

Bra anmeldelse, aldri vært nå kjempefan av verken Mario kart, eller Mario Party på DS/3DS.

På Wii U så har de levert godt så langt iværtfall.

Ser fram til flere anmledelser, imellom tiden kan du jo sjekke ut min og kjæresten min sin blogg :)

brettbart

29.01.2017 kl.22:14

Maria og Jørn: Takk for det. Skal så klart ta en titt på bloggen deres.

Skriv en ny kommentar

hits